Vi er inne i høysesongen for priser i mediene. Sist uke hadde Oslo redaktørforening årsmøte og kåret årets redaktører. Mens jeg skriver, har flere NRK-journalister fått språkpris fra Riksmålsforbundet. Snart er det Skup.

På Mediedagene har vi Gullruten, MBLs mediepriser og Den store journalistprisen. NTB deler ut språkpris. Nynorskprisen deles ut i juni. Regionale priser er delt ut og flere skal deles ut.

Og så videre og så videre. Og da har jeg bare nevnt et snevert utvalg. Og så er det selvsagt Fagpresseprisene i juni.

For mange priser?

Medier24s tidligere redaktør Gard Michalsen hadde i fjor en fornøyelig gjennomgang av alle prisene i mediebransjen. Gard mente grunnleggende at det er for mange kategorier for hver pris.

At det er mange mediepriser, og at det kan bli litt mye sjølskryt. At det kan bli litt mye kan jeg være enig i. Samtidig er det jo så gøy å vinne priser! Det er selvsagt et problem hvis det fester seg et inntrykk av at det er så mange priser at de devaluerer hverandre.

Samtidig synes jeg noe av det fine med prisene i mediene er at mange er ganske smale og spesialiserte. Mediebransjen er mangfoldig, og det er prisene også. Noen er regionale. Noen er mediespesifikke. Noen gjelder enkelte yrkesgrupper. Og det finnes altså språkpriser for hver målform.

Om det er mange mediepriser ser nok dessuten veldig annerledes ut fra Musikkultur enn fra Medier24, som skal dekke dem. Eller fra Aftenposten, som blir nominert til mange priser. For oss i Musikkultur er det stort sett Fagpresseprisene som gjelder. De er til gjengjeld viktige for oss.

Anerkjennelse

I Musikkultur har vi nominert oss sjøl til Fagpresseprisene hvert år i de 21 åra magasinet har eksistert, så vidt jeg vet. Og vi er spente hvert år, og går selvsagt for å vinne.

En pris er en anerkjennelse av at du har gjort noe bra. Og til alle priser er det en jury som jobber seriøst (så vidt jeg vet) med å finne de beste av alle kandidatene de har til rådighet. For vår del er prisene den ene gangen i året vi blir vurdert opp mot andre. Og for oss i fagpressen er det også en av relativt få anledninger til å møtes til faglig fellesskap – og ikke minst til fest. Vi som jobber i fagpressemediene jobber på veldig ulike områder og møtes ikke akkurat i jobben. Det at vi møtes sånn til en sosial anledning har stor verdi.

At vi møtes med positivt utgangspunkt – noen får skryt, eller har håp om å få det, har også stor verdi.

Viktig i tøffe tider

Å få en pris kan være viktig både indre- og ytremedisinsk, og særlig når tidene ellers kan være ganske tøffe. Med fagpressemediene som utgangspunkt: Mange sitter alene i jobben, med alt det innebærer. Da er det viktig at noen ser deg, og bedømmer det du gjør på faglige premisser.

I fagpressen jobber mange av oss i medier som gis ut av en organisasjon. De som leser oss har ikke tatt et sjølstendig valg om å abonnere – de får magasinet gjennom medlemskapet. Derfor er det også viktig for oss å omtale priser vi får i egne spalter. Det er viktig at våre lesere får anledning til å være stolt av oss – og til å se at de leser et kvalitetsblad.

Også overfor eierne som velger å bruke penger på å gi ut en fagpublikasjon kan det være viktig å vise til slike resultater av jobben. Og det er viktig å minne oss sjøl på at det vi gjør betyr noe og har høy kvalitet. 

Jeg setter pris på de prisene vi har. Og hvis Musikkultur vinner noe på fagpresseprisene i juni, kommer jeg til å bli griseglad!

Mona Askerød er redaktør og daglig leder i Musikkultur og styremedlem i Fagpressen. Hun har også vært konferansier under prisutdelingen de siste tre årene. Musikkultur har de siste seks årene fått fire hederlige omtaler og én pris på Fagpresseprisene.